Wicca - heksenes religion

Vi snakker gjerne i dag om paganistiske religioner, og aller først en liten definisjon eller avklaring av begrepet. Paganisme er etter hvert blitt en  internasjonal betegnelse på praktiseringen av de urgamle religionene, altså før-kristne religioner, og religioner og sjamanisme som har sine røtter i disse. Vi har  valgt å bruke begrepet paganist heller enn hedning også på norsk, ettersom de kristne så vel som Hedningesamfunnet har gitt ordet hedning et innhold som er entydig med ateisme, det å ikke tro på noe guddommelig. Paganister tror i høyeste grad på det guddommelige, - i det jordiske, i menneskene, i livskraften og i det kosmiske. (Begrepet omfatter nær sagt allle som ikke har en monoteistisk tro.) Paganistiske religioner og praksiser har alle en meget sterk tilknytning til Jorden og  naturen, til elementene, og til  planetene: Solen og Månen. Wicca kommer da sånn sett under begrepsparaplyen paganisme.

Dagens wicca har sine røtter i den opprinnelige fruktbarhetskultus, i førkristne mysterie-religioner og i den okkulte tradisjon generelt. I sin moderne form begynte wicca å bli kjent i begynnelsen av 50-årene, da engelske Gerald Gardner ga ut sin første bok om wicca.

I wicca har vi ingen ”bibel”, ingen dogmer, borsett fra ett: Gjør hva du vil, så lenge du ikke skader noen. Derfor vil man finne store forskjeller fra coven til coven, fra sirkel til sirkel, fra heks til heks. Heksene er individualister, og en annen heks ville sikkert sagt eller svart annerledes enn jeg.

Likevel er det en god del  vi har felles, og jeg vil her ta for meg det som er felles for de fleste hekser.

Gudsbegrepet.

Wicca er en utpreget ikke-monoteistisk religion, og vi benytter oss av gude- og gudinne-navn fra all verdens panteoner og religioner; - gammel nordisk, keltisk, gresk, egyptisk osv. Men de fleste av oss tenker oss det Guddommelige som ett, som en kraft, der de forskjellige gude- og gudinne-navn avspeiler forskjellige aspekter ved det Guddommelige, og man anvender forskjellige alt etter hvilken Sabbat det er, hvilke behov man har, eller hva man føler seg hjemme med.

Gudinnen.

Gudinnen har en meget sentral plass i wicca og er på mange måter den hjulets akse som alt dreier rundt. Men det viktige er at man har med både det feminine og det maskuline aspekt ved det Guddommelige, og denne polariteten mellom det kvinnelige og det mannlige er et meget sentralt punkt i wicca, og gjenspeiles derfor også ofte i ritualene.

Gudinnen har også mange aspekter, mange ansikter, og disse er først og fremst knyttet til Jorden / Jordgudinnen /  Moder Jord / Gaia, og til Månen. Som Månegudinne er hun representert ved Månenes tre faser: nymåne, fullmånen, nemåne/svart måne.

Nymånen representerer jomfrugudinnen, den unge kvinnen, den frie og ubundne, og gudinnenavn man gjerne benytter her, er Diana, Idun, Aradia.

Fullmånen representerer kjærlighets- og fruktbarhets-gudinnen, moren, og gudinnenavn her kan være f.eks. Afrodite, Venus, Frøya, Frigg, Isis, Nerthus.

Nemånen eller svart måne representerer den gamle vise, dronning i dødsriket eller underverdenen, og navn her kan være Hecate, Hel, Cerridwen.

 

Før kristendommen hadde dyrkelsen av Isis bredt seg over store deler av Europa, og på mange måter byttet man Isis ut med Maria, noe man også kan se gjenspeilt i kunsten, om man studerer bilder av Isis med Horus-barnet på fanget, og bilder av Maria med Jesus-barnet på fanget. I kristendommens første tid forholdt nok mange fler (av vanlige folk) seg til Maria enn til Jesus, for hun var en mor, mens han var en fjern himmelfyrste. Tallet tretten ble et ulykkestall@ for det var forbundet med Månen, - tretten fullmåner i året, og dermed med gudinnedyrkelsen som skulle utryddes, - og tilsvarende negativt med kvinnens tretten “urene” perioder i året.

Guden.

Guden i wicca har også flere aspekter: Solguden, Fruktbarhetsguden / den Hornede Gud, og Mørkets Hersker / Herre i underverdenen.

Som Solgud kjenner vi ham som Osiris (og i religionsvitenskapelig forstand er også Jesus en solgud).

Som den Hornede Frukbarhetsgud kjenner vi ham som Pan, Herne, Kernunnos, Frøy. (Fra meget gammelt av har horn vært symbol både på fruktbarhet og  guddommelighet.) Det er vel dette aspektet ved Guden som de kristne etterhvert forente med Djevelen og  Satan i sitt verdensbilde, for den kåte og livsglade Pan måtte for all del undertrykkes i deres seksualfiendtlige verden.

Som Den Mørke Herre kjenner vi ham som Hades og Pluto.

Innvielser.

Wicca er som nevnt en mysterie-religion, og det vil bl.a. si at man kommer inn i wicca gjennom en innvielse, og mange spør, hvorfor innvielser?

Noe av det som kjennetegner en mysteriereligion, er at du her ikke har noe presteskap som forvalter kontakten med det Guddommelige for deg. Gjennom innvielsen blir du ditt eget presteskap. En kvinne som blir innviet i wicca, blir innviet til prestinne og heks, - en mann blir innviet til prest og heks.

Det å gå igjennom en innvielse betyr å sette i gang en åndelig, sprituell oppvåkning, og det betyr også å gi seg ut på en psykisk/psykologisk reise i sitt eget indre. Det er ingen tilfeldighet at de fleste mystiske og magiske tradisjoner har ”Kjenn deg selv” som et av sine viktigste aksiomer!

Innvielser virker som døråpnere, de utvider bevisstheten på mange måter. Innvielser er alltid også en symbolsk død og gjenfødelse, og ikke nødvendigvis bare symbolsk, - man legger av seg sitt gamle jeg og begynner på noe nytt. Innvielser setter alltid igang prosesser og forandringer i ens liv, på de indre plan, og svært ofte også på de ytre plan. Dette bør man absolutt være klar over før man bestemmer seg for å ta en innvielse, for det er viktig at man er rede til å ta imot eller gå igjennom disse prosessene og forandringene, som ikke nødvendigvis bare behøver å være så lystelige.

Men ved å bli innviet, vil man også komme inn i en allerede eksisterende tradisjon, få kontakt med andre som holder på med det samme, og dermed få hjelp til å få kart og terreng til å passe sammen av folk som har gått de samme stiene før. Man vil få tilknytning til wicca sin gruppe-identitet eller ”group-mind”, - man får en ny familie.(En opplevelse som blir delt av de aller fleste som blir innviet i wicca, er følelsen av å komme hjem.) Man vil også få opplæring og innføring i mysteriene, og man vil få overlevert “Skyggenes bok”. “Skyggenes bok” inneholder bl.a. ritualer og oppskrifter, og den er på mange måter heksenes “kokebok”. (Navnet “Skyggenes bok” kommer ikke av, som mange tror, at det er noe mørkt og farlig osv. Det henspeiler derimot på at det skrevne ord aldri kan bli noe annet enn en skygge av den virkelige opplevelsen, den man får ved å gjøre eller delta i et rituale.)

Innenfor den tradisjonen jeg tilhører, er det også alltid en prestinne som innvier en mann, og en prest som innvier en kvinne (noe som også er med på å åpne for anima / animus hos vedkommende). Initiator vil også ofte fungere som en slags foreldrefigur i en viss tid etterpå.

Det sier seg vel nesten selv at dette ikke er noe som passer for alle. Før noen blir innviet, vil de som regel ha gått igjennom en opplæringsperiode på minst et år og en dag. Det betyr bl.a. at de må være ganske så sikre på at det er dette de vil, og initiator må føle seg rimelig sikker på at dette er det rette for vedkommende. (Å gardere seg 100% mot feilvurderinger er selvfølgelig umulig!)

Organisering.

Når man blir innviet, blir man gjerne innviet inn i en heksesirkel, eller coven som vi gjerne kaller det. Et coven er en gruppe hekser av begge kjønn som har valgt å arbeide sammen, og det har sjelden mer enn tretten medlemmer, som oftest færre. Et coven er som regel ledet av en yppersteprestinne, men hun pleier også å ha en yppersteprest ved sin side. Ethvert coven er en egen autonom struktur og utvikler sin egen stil og sin egen måte å jobbe på. Det finnes ingen overordnet instans som kan komme og dirigere og komme med bestemmelser utenfra. Noen ganger møtes også forskjellige coven og f.eks. feirer en sabbat sammen, og i flere år har det vært pan-europeiske samlinger om sommeren, der man gjør ritualer sammen, utveksler ideer og erfaringer, holder  workshops og feirer og fester og nyter å være sammen med likesinnede. Her kommer det folk fra alle samfunnslag og de forskjelligste stillinger i samfunnet. Wicca er ikke noen new-age ungdomsbevegelse (som mange later til å tro). Aldersspredningen er fra atten til langt over åtti, og flertallet er absolutt det man vil kalle godt voksne mennesker.

I et coven jobber man ganske tett innpå hverandre og kommer veldig nær hverandre. Vi kler av oss for hverandre både fysisk og psykisk. Derfor er det meget viktig at kjemien stemmer, - like viktig som i et parforhold. Derfor er det heller ikke alltid like lett å bli opptatt som medlem av et coven. En del hekser foretrekker også å jobbe alene, eller gjør det fordi det ikke finnes noe coven i nærheten som de kan bli medlem av.

Ritualer.

Vi har flere forskjellige typer ritualer.

Vi har sabbatene - de åtte årstidsritualene - som er nært knyttet til syklusene i naturen (jeg skal komme tilbake til dem). Vi har innvielsesritualer, og overgangsritiualer ved fødsel, håndfesting og død. Vi har fullmåneritualer og healingritualer, renselsesritualer og ritualer for kontakt med elementene. Egentlig er det bare fantasien og lysten som setter grenser, og alle utvikler etter hvert sine egne ritualer, både individuelle og grupperitualer.

Alle ritualer foregår i et renset og hellig rom. Vi skaper et tempel, fortrinnsvis ute i naturen (og sånn sett er hele Naturen vårt tempel), men også innendørs når det er problematisk å være ute. Vi trekker vår sirkel, og det er innenfor sirkelen vi jobber og gjør våre ritualer, og sirkelen er noe vi alle har felles.

Alle ritualer foregår på minst to plan, - det ytre, det du faktisk konkret gjør, og på det indre plan hos hver enkelt som deltar. Deltagelse i et rituale betyr så og si alltid også å gjøre en indre reise.

Hensikten med å gjøre ritualer er å opprette kontakt med det Guddommelige i oss selv og utenfor oss selv. Rent ytre sett vil de ofte framstå som dramatiseringer av gamle myter og legender.

Det å gjøre disse ritualene sammen gjør også at vi åpner oss veldig for hverandre, at vi ser hverandre på en annen måte, kjenner slektskapet, enheten, - vi blir glad i hverandre, - noe som også gjenspeiler seg når vi er sammen ellers. Vi kler av oss både fysisk og psykisk og legger av oss alle masker. Ritualene utvider bevisstheten, utvider sansene. Det blir ikke lenger mulig å skjule noe for hverandre. (Det er ganske deilig befriende!)

Ritualene sender en også ut på en psykisk reise i løpet av året. Man lærer seg selv bedre å kjenne, og dermed også andre. Det øker forståelsen for andre, hvorfor de handler som de gjør, hvilke prosesser de går igjennom.

Alle ritualer hos oss er også en fest! Vi feirer livet og døden, livskreftene og kjærligheten.

Sabbatene.

Vi har åtte sabbater. Fire av disse er nært knyttet til Solens gang over himmelen: Vintersolverv (midtvinter, jul) vårjevndøgn, sommersolverv (midtsomme, ca. St.Hans), høstjevndøgn. De andre fire er Imbolg, Beltane, Lammas og Samhain. Alle disse dagene (eller nettene) er blitt feiret i uminnelige tider, og de var viktige for å sikre et nytt års vekst, samt å takke for og feire den grøden Jorden hadde gitt. De fleste gamle Ahedenske@ festdager er senere blitt overtatt av kirken, som da den ikke klarte å utrydde disse paganistiske høytidene, som var dypt forankret i vanlige folks liv og bevissthet, heller prøvde å gi dem et nytt innhold.

Sabbatene følger årshjulet, og sånn sett kan man starte hvor som helst. Jeg velger å starte med

Samhain, - natt til 1.november.(Halloween; Alle-helgens-natt.)

Samhain er den siste høstfesten og danner på mange måter overgangen mellom høst og vinter. Grøden er for lengst i hus, og det er slaktetid. Høstens løv har stort sett falt til jorden og dekker over frø som ligger i jorden og blir vernet av den til de skal bli neste års spirer og grøde.

Guden framstår i sitt aspekt som Den Mørke Herre, hersker over død og gjenfødelse (Hades, Pluto). Gudinnen framstår som underverdenens dronning ved hans side, eller som Volven, den gamle vise konen (Månens ne-aspekt) (Hel, Hecate).

Samhain blir ofte sett på som heksenes nyttår (fra gammel keltisk tradisjon). Det er den natten i året da sløret mellom verdnene er på sitt tynneste. Da inviterer man de døde til å komme og ta del i ritualene og festen. (Dette er også lenge blitt feiret i katolske land, men nå ser vi også her i vårt protestantiske Norge at folk har begynt å tenne lys på gravene til sine kjære denne dagen eller natten.) Det er også den natten i året som egner seg best for divinasjon (alle former for spådomskunst).

Med vinterens komme går vi også inn i en mer stille og innadvendt periode. Det er en tid for visdom og meditasjon.

Yule - jul. (Vi staver det gjerne “yule” for å skille det fra den kristne jul.) Vintersolverv -21.desember, midtvinter, årets lengste natt. Solen snur, det går mot lysere dager. Gudinnen føder Solbarnet, - lyset blir født. - Gjenfødelse.

Imbolc - 2. februar. (Kyndelsmesse, lysmesse.) Etter vår gamle primstav er dette den første vårdagen. Vanligvis ser det ikke så veldig “vårete” ut i begynnelsen av februar her hos oss, (det hender det er kommet noen snøklokker).Men det Imbolc representerer, er håpet, vissheten om alt som ligger gjemt i jorden og venter på, eller allerede har begynt, å spire.

Vi feirer at Gudinnen kommer tilbake fra sin tid som Dronning i underverdenen, og hun framstår her i sitt jomfruaspekt (Idun, Artemis,Diana, Aradia). Guden er Skogenes Konge, Pan, den unge, viltre og lystige.

Vårjevndøgn - 21.mars. Dag og natt er like lange. Gud og Gudinne,lys og mørke, feminint og maskulint er ett. Gudens varme (Solen) gir mulighet for Moder Jords fruktbarhet.Vi sår vårens første frø.

Beltane - natt til 1.mai (Valborgsnatt). Både Guden og Gudinnen framstår i sine kjærlighets- og fruktbarhets-aspekt, og Beltane markerer en fruktbarhetsfest der Gud og Gudinne hengir seg til hverandre i hellig og ekstatisk union som er vilkår for all vekst og kreativitet.

Midtsommer - (sommersolverv) 21. juni. Årets lengste dag. Solguden er på høyden av sin kraft.

Gudinnen, Sommerens Dronning, bærer Solens Barn under sitt hjerte. Hele naturen står i sitt fineste blomstrende skrud, - alt er fruktbart. Det er en gledens fest, men samtidig vet vi at nå blir dagene kortere, og for å kunne kjenne glede må vi også kjenne sorg.

Lammas - 1. august. Det er høst. Innhøstingen står for døren, kornet skjæres. Guden framstår som Kornkongen, - han er ett med kornet. Gudinnen begynner å stå fram i sitt mørke aspekt. Hun kommer med sin sigd, og Guden ofrer seg frivillig av kjærlighet og lar sin kraft gå inn i kornet. Gjennom sitt offer gir Guden oss brødet, som er symbol på evig liv og gjenfødelse, og neste års såkorn. Guden skifter nå aspekt og blir Den Mørke Herre.

Høstjevndøgn - 21. september. Dag og natt er like lange. Lys og mørke er i balanse, men mørket er voksende. Naturen hviler. Guden og Gudinnen gir oss av sin fruktbarhets overflod. Vi feirer innhøstingen. Det vi sådde om våren, har vi nå høstet, enten det var fysiske eller psykiske frø, og nå kommer en tid for hvile og ettertanke. - Ved Høstjevndøgn bruker vi ofte legenden om Demeter og Persefone (der Persefone drar ned til undervereden til Hades).

Så er vi til bake ved Samhain, der vi startet.

Magi.

Det å være heks betyr ikke bare at man utøver en spesiell religion, men også at man lærer seg heksehåndtverket eller heksekunsten. Hvis vi ser på det engelske ordet “witchcraft”, så går “craft” i stor grad på den praktiske utførelsen av det man gjerne kaller magi. Det finnes nok flere måter å definere magi på, men for å gjøre det enkelt vil jeg her si at det betyr at man kan forandre virkeligheten ved hjelp av viljen. Dette er noe alle hekser tar for gitt. Men heksekunsten omfatter også ting som man idag ikke lenger ser på som magi, som f.eks. kunnskap om urter og hvordan man kan anvende dem medisinsk og helsemessig. Andre ting som inngår i denne delen, er f.eks. bruk av trance, diverse healing-teknikker, krystaller, runer, tarot-kort osv., alt etter den enkeltes interesser og legning.

Vi får ofte spørsmål om vi bruker svart magi, og om det ikke er farlig å jobbe med magi. Til det vil jeg svare at all kunnskap kan brukes både til noe positivt og til noe negativt (ta f.eks. fysikk), men man slutter ikke å tilegne seg kunnskaper av den grunn. De fleste hekser tror også på det man kaller karmaloven; dvs. at alt det du sender ut, vil du før eller siden få tilbake med tredobbel styrke (i dette eller neste liv), og da virker det jo unektelig ikke så fristende å sende ut en masse jævelskap. Det ligger som nevnt også i den eden vi alle avlegger ved vår innvielse, -gjør hva du vil, så lenge du ikke skader noen. Dessuten vil en ekte heks alltid strebe mot harmoni og balanse både i seg selv og utenfor seg selv, i naturen og i kosmos.

Møtene der vi jobber med praktisk magi, kalles gjerne esbater, og vil ofte også være fullmånemøter.

Dagens hekser.

Noe som ellers kjennetegner dagens hekser, er at vi/de er lite selvhøytidelige mennesker (men vi er likevel dypt seriøse i det vi gjør!)., og de fleste er glad i tromming, sang og dans. At utøvere av en naturreligion er økologisk bevisste mennesker, ligger i sakens natur.

De fleste hekser tror på reinkarnasjon.

Vi tror ikke på eksistensen av noen ond åndsmakt eller djevel / satan. Vi opererer ikke med dicotomien ond / god. Vi bruker heller begrepene positiv / negativ (yin / yang), der negativt  ikke er assosiert med  ondt. (Ting må ødelegges for at nytt skal gro, på samme måte som bladene visner om høsten). Det viktige er å prøve å oppnå balanse.

Vi mener ikke at dette (wicca) er det eneste rette eller saliggjørende, - det finnes flere veier å gå, og denne passer absolutt ikke for alle. Vi går ikke ut og misjonerer, og vi tjener ikke penger på dette.

Wicca er en tradisjon som i sin moderne form utgår fra Gerald Gardner og senere Alex Sanders.

Det finnes også andre tradisjoner, f.eks. tradisjonelle hekser, der det har gått i arv i familier over generasjoner. Det finne dianiske hekser, som er rent Gudinne-orienterte og rene kvinnegrupper. Vi har hekser som følger amerikanske Starhawk, og det sitter nok også en god del alene- og selvinitierte hekser rundt omkring på haugene i vårt langstrakte land

Med andre ord, - bålene brenner, det bobler i grytene, og ser du godt nok etter, får du kanskje øye på oss når vi flyr avgårde på kostene våre!

                                                                                         The Crone.