Runene

Runene

-En personlig beskrivelse av en mystisk reise, med utvalgte kartreferanser.

Artikkelen ble første gang utgitt i magasinet NY og NE i 2003-2004. Den er myntet på et generelt Pagan publikum men burde være relevant for Wicca også- Når jeg ser på den nå kunne jeg forsåvidt ha lyst til å skriver den på ny men ok her er den 

Utgangspunktet: Min reise startet på en bokhandel i Trondheim i 1989, der fant jeg en liten brun bok med ett tilhørende veldig fabrikkprodusert runesett. Forfatter og tittel forbigår jeg i stillhet, enkelte ting er bedre glemt enn gjemt.

Nok om det i første omgang, boken og runene ble med meg hjem, og ble lest i ett ”drag” fra første til siste side. Jeg vil ikke si jeg var paganist den gang, men ett eller annet sted fra hadde jeg en dyp respekt for mine forfedre og deres kunnskap.

Det hele var egentlig ganske enkelt, ett hvert folkeslag som levde med jernalderens teknologi og som hadde kraft og vilje til å klamre seg fast her oppe på bergknatten, helt oppunder iskanten, måtte det være noe med. Og utfra egen opplevelse av hva livets tøffe leksjoner gir, forstod jeg at dette folket som hadde overlevd her under de forholdene, nødvendigvis hadde forstått ett og annet om naturens beskaffenhet, og kreftene som rår i den.

Når jeg så hadde lest ferdig den boken var jeg ganske så skuffet, og det jeg satt tilbake med var ganske enkelt; mine forfedre stod aldri for noe så blodfattig, tannløst og amerikansk som det der. Bokklubben Energica var ikke oppfunnet ennå men jeg tviler ikke på at den boken kunne blitt en slager der. Men hos meg høstet den ingen applaus. Bokbål gir altfor dystre assosiasjoner så den havnet nederst i en skuff og der har den ligget siden.

Starten: Men noe hadde den satt i gang, så etter noe nøling trakk jeg da tre runer ut av plastikkvelur posen som fulgte med, og hei og hå gudene var med meg allerede den gang, for runene som kom ut av posen var: Ty krigeren og mannen, Ask verdenstreet og Den blanke uerkjennelige. Spørsmålet jeg stilte før jeg trakk dem var: Hva vil runene bety for meg på min vei, og svaret passet en gryende mystiker og små macho 19 åring perfekt.

Hva mere var, de dirret av kraft, jeg kunne kjenne en puls som slo ut av dem, og inn i meg, og som la seg inntil min egen hjerterytme på samme måte som en god bassist lager perfekt klangbunn for gitaristen. Mitt gryende mystiker hjerte slo plutselig med en kraft og intensitet som nesten tok pusten fra meg.

Jeg ble sittende lenge med de runene i hendene den dagen, og spontane meditative bilder slo innover meg og fylte meg med dyp undring og en ny respekt for mine forfedre. Det var starten på ett langt og nært vennskap, og en reise som jeg foreløpig bare har sett begynnelsen av.

Hva gjør du så, når du nylig har funnet en ny venn, men samtidig finner ut at språket til den som introduserte dere ikke holder mål? Jo sammen med din nye venn finner du ditt eget språk. Om jeg ikke forsto stort mer forstod jeg at runene var levende, det opplevde jeg jo på slående og direkte vis, og levende ting kan jo snakke og uttrykke seg, så da så. Da var det jo bare å finne nøkkelordene og begynne å kommunisere.

Først prøvde jeg så godt jeg kunne å glemme det jeg hadde lest i den før nevnte boken, helt ned til navnene på runene. Deretter ble runene en for en, del av min daglige meditasjonspraksis. De ble med til sengs om natten. De ble brukt som veggdekorasjon. Jeg kunne sitte i timesvis å ”leke med dem” spre dem utover å la dem danne mønstre Osv. Osv.

Det som etterhvert skjedde var at de på ett snodig vis begynnte å ta form i meg, nesten som om de bodde i meg som noe abstrakt som sakte men sikkert fikk substans og ble til ett landskap. Runenes magiske landskap.

Så i –94 møtte jeg sjamanismen eller kanskje var det sjamanismen som fant meg, og mystiker hjertet og dets kretsløp ble fylt av nytt og friskt blod. Og ett sterkt og bankende hjerte fylt til randen av friskt livskraftig blod er som kjent en forutsetning for å streve seg opp lange motbakker og løpe som vinden ned slake lier, reisen kunne startet for alvor. Nå kunne jeg virkelig oppleve og utforske runenes landskap.

I dag 15 år etter det første pulserende møte med runenes kraft, ser jeg klarere enn noen gang at runene er levende og kommuniserende. Og jeg ser at gode bøker og gode lærere kan inspirere og fungere som fødsels hjelpere, men runelandskapet oppleves best førstehånds.

Men ett godt, og så detaljert som det er formålstjenelig kart er en god følgesvenn på reisen, og her er noen av mine kartreferanser samt noen beskrivelser av landskapets beskaffenhet.

Samme hva en jobber med enten det er guddommer, kraftvesener av ulike slag eller ett kraftspråk som runene, er det viktig å være obs på at de har en fortid. All den kraft som folk og røvere i kardemomme by har investert i dem ligger i feltet rundt runene. Når en så søker runenes kraft og innsikt blir moralen her som i det meste av magisk arbeide; la etikken være din egen og hold intensjonen din sterk og klar. Det vrakgods som visse retninger og mennesker som jeg ikke en gang syns er verdig å berøre med navns nevnelse har lagt igjen, og tildels fortsatt legger igjen har du vel ikke lyst til å plukke opp?

Så som sagt la etikken være din egen og hold itensjonen din sterk og klar.

Futharken: ”Mine” runer er de 24 runene i den eldre futharken. Navnet har futharken fått etter de 7 første runene.

I innledningen til denne artikkelen nevnte jeg den blanke runen, den uerkjennelige, denne var en del av den før omtalte boken og runesettet som fulgt med den, og jeg ser at andre tildels bruker den.

Den har jeg sluttet å bruke av to grunner; når jeg møter futharken i endret bevissthets tilstand, i sjamanistisk transe har jeg ennå til gode å se den, i alle fall som en selvstendig entitet. Kanskje kan den beskrives som en sum av alle 24, men som enkelt rune bruker jeg den altså ikke.

Dessuten, når jeg jobber med runene i form av ett fysisk runesett er alle blanke på baksiden, så hva skal jeg da med en som er blank på begge sider?

Futharken er igjen oppdelt i 3 ættir, det er Frøys ættir, Hagals ættir og Tys ættir, mer om dette under overskriften innvielsene.

Mye kan sies om runenes historie og tegnenes utvikling, først som kraftspråk og siden som skriftspråk, men det er ikke innenfor rammen av denne artikkelen.

Kildene: I mitt arbeide med runene har jeg hele veien fokusert på mitt møte og min dialog med dem. I de senere år har jeg lest flere bøker om runene, men har ennå tilgode å lese en bok som jeg fullt og helt vil anbefale.

Jeg syns dessuten det er ett paradoks at så lite av det som finnes av bøker har skandinavisk opphav. Selv om runene som kraftspråk snakker ett universelt språk, gjør de det med en helt klar nord europeisk og skandinavisk aksent, og det er min, muligens arrogante påstand, at det må være ett fortrinn å ha en god dose skandinaviske gener i kroppen når denne umiskjennelige skandinaviske aksenten skal forstås til fulle. Så mye av sjamanen har jeg i meg at jeg verdsetter mine atavistiske, mine nedarvede om enkelte ganger nedgravde kunnskaper. Og disse atavistiske visdomskjernene, disse glørne innerst i min cellestruktur føler jeg at runene puster kraftig til.

Gode skriftelige kilder fra norrøn tid er som kjent sparsomme, men kan for all del være fin inspirasjon, fine knagger å henge sin egen erfarte kunnskap på. Og igjen rundt samtids bøker, de er verdifulle på sitt vis. Men jeg syns de har større verdi som inspirasjonskilder, og utfyllings stoff til egen erfaring enn som lærebøker som man pugger runekunnskap fra.

Kraftspråket: Runene er som sagt levende vesener som; finnes i, skaper, føder og opprettholder de ni verdenene. Men for mystikeren fungerer de også som symboler.Symbolet utvider rekkevidden av din dagsbevissthet. Kunnskap innsikt og kraft som er for vidtrekkende til at din dagsbevissthet kan favne det gjøres tilgjengelig for deg gjennom symbolet. De 24 runene favner hele kosmos og er tilsammen ett komplett kraftspråk. Når du så bruker kraftspråket, gjøres all kraft det favner tilgjengelig for deg....HENDIG!

En kan også se på kraftspråket som ett arkiverings system. Hver rune, hver ættir, og til en viss grad bevegelsen mellom dem er en arkiv mappe. Den kommer ferdig levert med ett grunninnhold. Så arkiverer du i løpet av din egen praksis, alle dine erfaringer, innsikt og kraft med referanser og kryssreferanser. Mappene kan så åpnes ved behov for å hente ut deler av innholdet, eller hele mapper kan innkluderes i ett gitt stykke arbeide når det trengs.

Innvielsene: Møtet med hver enkelt rune kan være en innvielse. En mysterieinnvielse som åpner en portal mellom ditt sinn, din kropp og din tanke, og mot kraften og innsikten i runen. Du er en speiling av kosmos, så når portalen åpnes og kraften bak runen når inn i deg vil den møte sin speiling som allerede bor i deg og kraften blir en integrert del av deg. Tilgjengelig for deg og din intensjon på alle plan...fiffig og praktisk:-)

Men hver ættir representerer også en innvielse, en dypere og mer vidtrekkende innvielse. Viss vi ser på de tre ættirene og hva de representerer tror jeg nok at mange vil kjenne igjen de tre nivåene/gradene/ dypere innvielsene fra andre sammenhenger og andre systemer.

En vil se at de åtte runene i de tre ættirene reprenseterer de samme tingene men på ulike plan, det er kvalitativ forskjell på den rensende runen i de tre ættirene for eksempel, det er en utvikling her, en gradering om du vil. Og den samme graderingen gjenspeiles da i hele ættiren.

Den første, Frøys ættir handler mye om å lære å kjenne og håndtere de grunnleggende kreftene i tilværelsen, det fruktbare, det konstruktive, det destruktive osv. Den er på mange måter lærlingens ættir, den hjelper deg til å bli kjent med og integrere ”magiens grunnstoffer”.

Møtet med den andre, Hagals ættir, er møtet med magikeren i deg, her lærer du i større grad å håndtere og manipulere med kreftene. Og å rette den innsikten du har høstet utover, du kan bli den gryende lærer.

Den tredje, Tys ættir, er ypperste- presten/prestinnens ættir. Du er fortsatt lærling og magiker men med ett større ansvar og du nærmer deg å realisere ditt fulle potensiale.

Som alt annet magisk arbeide og håndverk er dette en evigvarende prosess, i allefall ser det slik ut fra mitt ståsted, og hver ættir fordrer at en har integrert alle runene fra alle tre ættir før en er klar for neste ”ættirinnvielse”. Og sånn går en da gjennom futharken i runde etter runde.

Nåvel det tror jeg får være nok for denne gang, i neste nummer av Ny og Ne tar vi en kikk ned i verktøyskassen runene representere, vi ser dessuten litt på runer og kosmologi, runenes ikke fysiske hjemsted og finner jeg inspirasjon til det tar vi ett aldri så lite dypdykk ned i temaet runer og magiens matematikk, og der ser på hvordan kraftspråket kan brukes nærmest på samme måte som matematiske ligninger til å analysere og forstå det meste fra hin dunkle morgen i urtiden da guden og gudinnen skapte for første gang og inn i evigheten :-)

Takk: Takk Tor som spilte rollen som ubarmhjertig redaktør ved å ta strømmen og dermed slette en ulagret del av artikkelen, den ble bedre ved andre forsøk. Men måtte du gjøre det så grundig at jeg måtte vente flere timer midt på natten på å få strømmen tilbake?

Takk for sist, det tok litt lenger tid en antatt men her er i allfall fortsettelsen av rune artikkelen i vinternummeret 2004

Verktøykassen:

Godt integret i deg, er futharken en gedigen verktøykasse. Jeg har vanskelig for å tenke meg ett stykke magisk håndverk, eller noen del av en prosess der runene ikke kan brukes med kraft.

For meg er magisk håndverk delt i tre deler, dette har nærmest blitt ett mantra for meg: Intensjon, Verktøy og Fokus. Intensjon er formål/hensikt, verktøy er teknikken/metoden du bruker, og fokus er evnen til å holde retningen på arbeidet. Da blir det hele ett spørsmål om å ha en sterk og ren intensjon, beherske verktøyet og holde fokus, også er det få ting som er umulig. Runene kan brukes på alle disse planene.

Intensjon er for meg ”alt” i den forstand at den er helt avgjørende for hvordan ett stykke arbeide blir. Er den grumsete og uklar blir arbeidet deretter. Eller resultatet blir kanskje ett helt annet en det du trodde du ønsket fordi intensjonen var tvetydig. Ofte er det vanskelig å se seg selv og sin egen motivasjon klart. Runene kan være til uvurderlig hjelp her. Som klargjørings verktøy, vil de kunne vise deg hvorfor du ønsker det du ønsker, hva som må gjøres for å gjøre deg og din situasjon klar for å motta den forandringen du ønsker, og ofte hvordan du skal kunne oppnå det du ønsker gjennom rene fysiske ”umagiske" virkemidler.

Å bruke runene til dette formålet kan du gjøre på mange vis men alle forutsetter de at du har jobbet nok med runene til at de i stor grad er bevisst integrert som både intelektuell og følt kunnskap. Eksempelvis kan du: identifisere en eller flere runer som representere situasjonen, og meditere over disse, plassere de under hodeputen og be om klargjørende drømmer osv. ”klassisk divinasjon” er selvfølgelig en annen måte å oppnå dette samme på.

Verktøyet kan være runene selv. Gjennom runemagi der du samler de kreftene du ser trengs for å oppnå det du ønsker, og binde dem sammen i en ny rune, kan du skape nettopp den situasjonen eller målet du ønsker deg.

En annen måte å gjøre noe tilsvarende på er å ”skrive ett forløp” med runene. Den første runen i en slik serie skal betegne situsajonen sånn som den er pr. dato. Den neste bærer kanskje akkurat den kraften som trengs for å rense bort det som hindrer situasjonen i å utvikle seg slik du ønsker. Den tredje har kraften som mangler i situasjonen, og den fjerde legemliggjør det ønskede resultatet. Disse ristes så i riktig rekkefølge og gis kraft og oppmerksomhet, samtidig som du bevisst åpner opp for den nødvendige forandringen og, & voila, ting begynner å skje.

Som runechant kan runene også være selve det bevissthetsendrende verktøyet i arbeidet. Inn- eller evokasjon av runer(-ne) kan være en viktig bit av det å reise/bli kraft. Prøv det helt enkle Fehu-Fehu-Fe-Fe-Fehu som messende chant. Kraft i bøtter og spann der!

I sjamanistisk healing arbeide handler det om å fjerne kraftinnregninger, og erstatte krafttap. Og i den sammenheng opplever en sjamanistisk runekyndig at runer blåses inn i kroppen på klienten for å fylle ”hull” etter krafttap. Jeg var sogar ute for en ”new age” healer på en messe en gang som spredte ett betydelig antall runer utover kroppen på klienten for så å gjøre håndspåleggelse. Ved forspørsel hadde ikke damen peiling på hva runene betydde eller hvilken kraft som lå i dem, men som hun sa det virker, så da så. Hvor sterkt jeg vil anbefale en slik tilnærming, eller skal vi heller si mangel på tilnærming er en annen sak men som damen sa, det virket :-)

Fokus til arbeidet, kan runene gi på mang vis. Som sjamanistisk praktiserende kjenner jeg flere runer som reisemiddel og hjelpekraft, på samme måte som eller i kombinasjon med tromme, kraftdyr osv. Har jeg problemer med å komme i vei på annet vis henter jeg inn Hagal i reisearbeidet og off we go, det er ofte som den rene nimbus 2000 det.

Når jeg har lagd bindruner, runestaver eller andre ”runetalismaner” som beskrevet ovenfor under overskriften verktøy, holder jeg jevnlig fokus på arbeidet ved at de fysisk er der, i lommen, under puten, på alteret eller hvor jeg nå har plassert de. Deres blotte nærvær minner meg på arbeidet som er underveis, og hjelper meg til å fokusere på det, og til å sjekke/huske/undersøke hvor langt det er kommet. Og å avrunde når arbeidet er over og den ønskede endringen har funnet sted.

Dessuten kan selvfølgelig kraften i en bestemt rune gi deg akkurat den kraften som trengs for at du skal få; generelt bedre fokus, eller spesielt i bestemte sammenhenger.

Kosmologien: Som kraftspråk taler futharken om hele kosmos, hvordan kosmos kom ut av kaos, hvilke krefter det ble dannet av, hvilke krefter som opprettholder det og hvordan det en gang skal bryte sammen.

Alt dette ligger der i lag på lag for den som har øyne å se med og hjerte å høre med. Og det mest fascinerende er hvordan denne innsikten kommer lagvis når en jobber med runene. Plutselig er det noe helt nytt der som en overhodet ikke har sett før, og ”ut av det blå” er det så klart at det skjærer en i øynene.

Som sagt ligger dette ”budskapet” i lag på lag og det vil nok leses og oppfattes forskjellig alt etter hvem en er og hvor en står.

Ett forholdsvis enkelt eksempel på dette er en måte å lese Tys ættir på som skapelsen av mennesket:

Ty er den første og bringer det maskuline eller animus, Bjørk er den andre og bringer det feminine eller anima, ior er den tredje og bringer det animalske/materien/kroppen, og mannar er den fjerde og er mennesket. Så kan du se på den femte og sjette og se hvor de fører deg.

Enkelt og grunnleggende men det fører videre inn i andre sammenhenger og innsikter som etterhvert blir svimlende og som gjør en både ydmyk, stolt og sulten, på mer. Mer innsikt mer kraft, mer innvielse. Og Futharken gir deg det uten begrensning, viss du tør.

I forrige artikkel sa jeg noe om at jeg syns kildene fra ”runenes” samtid er sparsomme. Enkelte ganger syns jeg dessuten de er både begrensende og kanskje direkte villedende. Hvorfor jeg opplever det sånn er en stor utlegning som det ikke er plass til her. Jeg nøyer meg med å si at for meg ser det ut til at det aller meste av det vi har fått overlevert av kunnskap og viten om det før kristene samfunnet, sed og skikk og kosmologi er ett lite redigert utplukk. Og dette utplukket er antagelig redigert med en bevisst politikk av de kristene herrer som fungerte som redaktører.

Når så arkeologiske funn og overleveringer forsøkes å forstås innenfor det rammeverket blir det enkelte ganger snodige og meget ufullstendige greier.

Jeg tror derfor det er viktig i runearbeidet å tørre å tenke nytt, og å tørre å la runene selv snakke, å skulle de så enkelte ganger fortelle en historie som harmonere dårlig med det som står i bøker osv. Og det som er oppleste og vedtatte sannheter, ja så kan det kanskje lønne seg å stole på runene i stedet for ekspertene? I allefall som ett forsøk for å se hvor det fører.

Jeg prøver meg på en litt dypere runekosmolgisk historie:

Hagal representerer på ett plan det skapte/det manifesterte/ de seks retningene. De fire himmelretningene som også er kjernen i solkorset, og aksen oppover og nedover som går gjennom sentrum av dette korset.

Fig. 1 hagal representert ved de fire himmelretningene og oppover og nedover som en akse i sentrum:

Aksen er det potensielle, guden og gudinnen, livskraften om du vil. Sett fra siden vil dette fortone seg som ett nytt kors, og dette korset er igjen limt sammen av Thorn futharkens tredje rune, kaoskraften. Bindingen som gjør kaos til kosmos ( midgardsormen som er kaos kraft men holder midgard sammen osv)

Fig 2 de fire retningene og aksen gjennom sett fra siden med dobbel thorn som binder de sammen:

Ser du nå godt etter vil du se at der aksene i dette korset møtes ligger det en dobbel Eiwaz/barlind, som danner en Swastika; den evige sirkel, den evige sannhet, fødsel og død, årshjulet osv osv. Jepp henger du med, har du mistet taket eller syns du jeg spinner fantasislott og eventyr? Det er helt sannt altså :-) i fall du mistet meg underveis der har jeg som du ser lagt ved ett par små skisser så kan du jo prøve å finne ut av dem:-)

Runenes Jordmor: Ett fysisk runesett er kjekt å ha i runearbeide, og det å lage det selv kan være en viktig del av det å bli kjent med runene. Selv har jeg laget flere sett av ulike materialer; ulike treslag, bein, horn og keramikk. Og noe av det råeste jeg har sett av runearbeide var ristet på en hel elgkjeve.

De fleste av de jeg selv har laget ble jeg godt fornøyd med og hvert enkelt sett ble fint til sitt bruk og sin bruker. Tacitus sier noe om at runene ble laget av en kvist av ett fruktbærende tre, og dette kan sikkert han sin betydning. For meg blir det viktigere å finne ett materiale som appelerer til meg og eller den som skal bruke runene, og ikke minst er den kraften jeg som runemaker legger i arbeidet, og de kreftene jeg samarbeider med underveis vktig for kraften i de ferdige runene.

En islandsk dame som hadde lært å bruke runene av sin tante, som igjen hadde lært av sine formødre i en angivelig ubrutt rekke bakover til før kristen tid. Sa at hun hadde lært å plukke småstein på stranden og lage runene av. Hun sa også at en alltid skulle lage ett nytt sett før en viktig divinasjon. Jeg har selv prøvd å lage ett sett spesielt til en bestemt divinasjon, uten at det frister til hyppig gjentagelse. Jeg opplever derimot at runene som andre magiske verktøy blir ”ladet” over tid og blir med lang tids bruk mine på en positiv måte.

Når jeg jobber godt med å lage ett runesett er hver enkelt rune en liten fødsel. Arbeidet foregår i samarbeide med en eller flere hjelpekrefter, som en ikke fysisk runelærer, elementene osv.

Jeg ser dessuten det å lage den fysisk rune, det å gi den en kropp, som en tjeneste jeg gjør runen. Som takk for alt den har gjort for meg.

Keramikk runer lager jeg ved milebrenning, en teknikk som har vært brukt i norden i hvertfall siden bronsealder, og som ligner på moderne japansk Raku brenning. Kanskje kommer det en artikkel senere som beskriver denne prosessen (som er glimrende også som ett gruppe/coven/kurs prosjekt), enten i ny og ne eller på Npf sitt nettforum.

Runenes hus: Som jeg vel gjentatte ganger har sagt nå er runene levende vesener, og levende vesener har som oftest ett bosted. Så også med runene. Når jeg i transe søker runenes kilde/bosted kommer jeg til ett sted som ligner mistenkelig på stonehenge og tilsvarende steinsetninger. Hvor reelt og viktig dette er får andre avgjøre, for meg er det en viktig bit av runepraksisen å oppsøke dette stedet regelmessig, å hente ny kraft og ”velsignelse” i runearbeidet der. Så lykke på runereisen. God sommer også ses vi på sommertreff?